Ferdigpakkede kofferter, klare for avgang.
Omsider er jeg hjemme i Oslo, eller rettere sagt, jeg sitter på toget fra Oslo til Sverige og julefeiring med familien. På tross av SAS' biske flyvertinner og ørti kolli bagasje, gikk ferden fra Beijing problemfritt. Vi klarte å ordne alle formaliteter med husverten på kinesisk, og i innskjekkingsskranken var man heldigvis overbærende med de ekstra kiloene. Hva ventet meg så da jeg spratt ut av flyet torsdag kveld?
Luft, snø og kulde. Tre enkle ting man finner i Beijing, men som er så mye bedre i Norge. Her får man ikke røykhoste av å gå tur, snømennene blir ikke svarte etter en dag, og minusgradene føles både kjente og velkomne.
Jeg utvekslet julegaver med en venninne i skumringstimen. Hun har tilbrakt semesteret i India og føler det er like rart å komme hjem som jeg gjør. Hun uttrykte på en veldig god måte hva vi begge to følte der vi sto ute i snøværet. "Det er så... stille."
Jeg tok en tur inn til Blindern for å hente iPaden jeg fikk av IKOS. Etter tre år med t-banependling til UiO virket det hele plutselig veldig fremmed. Tjuesju og ei halv krone for en enkeltbillett? Seriøst? I Beijing koster det jo bare to! Bedre var det ikke at linjekartet var snudd på hodet. På vei hjem kom føreren av toget med en kunngjøring idet banen kjørte inn i Majorstutunnelen. "På høyre side av toget står en krabat som gjerne vil ønske deg god jul!" Og ganske riktig, der, inne i tunnelen, sto selveste nissen. Det var kanskje en dyr t-banetur, men det var på en måte verdt det. Ikke bare mangler Beijing jul, men jeg kan heller ikke se for meg at t-baneselskapet plasserer ut rødkledde menn i tunneler bare for å spre glede.
Fredeligheten skal jeg nok bli vant til.
God jul
